Nok en ufrivillig TV-helg

Som gjest i barndomshjemmet har jeg ikke mye jeg skulle ha sagt over fjernkontrollen. Etter mer enn to uker med OL trodde jeg det skulle være nok sport for en stund. I alle fall på kveldstid, men den gang ei. I går kveld, i beste sendetid, skulle nemmelig opphavet få med seg Mesternes Mester på Nrk. Dette er altså et reality program der en gruppe idrettshelter fra 80-tallet blir sendt for å bo, og konkurrere sammen. Jeg har dessverre ikke fått med meg hva de vinner, men det er Nrk som sender og produserer programmet, så veldig mye mer enn et klapp på skuldra drar de vel ikke hjem med.

OL, la gå. De kjemper i det minste om landets heder og ære. Men at noen kan bli så utsulta på sportseventer at de trenger å se ”liksomsport” utført av noen som en gang i tiden kanskje vant en kongepokal, det blir for sært!

Men hvorfor er ikke Roger Ruud med på dette? Og hvorfor ble ikke han den første som hoppa ned den bakken (hvis det nå skulle ha seg slik at Roger Ruud har gått bort uten at jeg har fått med meg det, beklager jeg på det sterkeste)? Roger Ruud er antakeligvis den eneste idrettspersonen jeg noensinne har beundret. Beundret er kanskje feil ord. Da jeg var to og et halvt pleide jeg å leke jeg var Roger Ruud. Visse stjerner faller hardere og lengre enn andre...

Ved middagsbordet ble jeg nødt til å overhøre reprisen (?) av Farmen. Tenk at det fortsatt finnes folk som ser på dette! Eller caster de bare folk med ekstremt store vennekretser? Takk og lov for at Jakten på Kjærligheten ikke går!

Savner Tufte jeg. Det var TV-tider, det.

The Help - Kathryn Stockett

I The Help av Kathryn Stockett følger vi tre kvinner og deres historier gjennom sørstats USA tidlig på 60-tallet. Aibileen er en farget barnepike/hushjelp hos en hvit familie. Hennes venninne Minny har kommet på kant med en av byens mektigste sosietets fruer, hun har fått sparken og er blitt beskyldt for tyveri. Miss Skeeter, en ung, hvit kvinne med universitetsutdannelse kommer i kontakt med disse kvinnene da hun bestemmer seg for å skrive bok om hvordan det er for svarte kvinner å jobbe for sine hvite husfruer. Svarte kvinner oppdrar hvites barn, samtidig er man redd for at de skal stjele sølvtøyet og for at de skal bruke samme toalett som resten av familien.

Dette er sørstatene, 60-tallet, raseskille, og kvinneundertrykking. Boken handler om forholdet mellom hushjelp og sjef, hushjelpen og barna de oppdrar, mellom hvite og svarte, overklassen og fattige, og ikke minst kvinner imellom.

Stockett veksler hele tiden mellom historiene til de tre kvinnene, noe som gir et godt driv til boken og gir deg lyst til å lese videre. Til tider noe historisk ukorrekt, noe forfatteren selv påpeker i epilogen, men det preger ikke historien nevneverdig. Jeg sitter likevel igjen med en følelse av innsikt i perioden.

Likte du Bienes Hemmelige Liv er dette helt sikkert boken for deg. The Help har mottatt 50 av 50 positive tilbakemeldinger på amazon.co.uk og har ligget på New York Times best seller list i 48 uker (nå 2. plass på hardcover fiction listen). Boka kommer snart ut på norsk.

Anbefales!

Percy Jackson - Lyntyven

Etter jul fikk jeg det for meg at jeg leser alt for få ungdomsbøker, hvilket er sant, og satte i gang ”prosjekt ungdomsbok”. Begynte med Percy Jackson - Lyntyven, første bok i en serie på fem.

Percy, en ung dyslektiker med ADHD går på privatskole i New York. Etter et par uforklarlige hendelser viser det seg at Percy kanskje ikke er helt som alle andre. Han er nemmelig en halvgud. Sønn av en menneskelig mor og en gresk gud.

Men nå er det bråk oppe hos gudene. Zevs` lynsverd (eh, lynvåpen) har forsvunnet og det er selvfølgelig nevøen Percy som får skylda. For å komme seg unna furier og demoner og andre mytologiske vesen drar Percy til en skole, eller treningsleir, for andre unge halvguder.

For å redde moren som holdes til fange i underverdenen av Hades, drar Percy avsteds sammen med Annabeth, datter av Athena, og Grover, en satyr, altså halvt geit og halvt mann.

Boka bringer gresk mytologi opp i moderne tid. Den er spennende, underholdene og lettlest (men så er det også en ungdomsbok). Historien kan minne ganske mye om Harry Potter til tider; ung gutt, passer ikke inn, viser seg å være noe mer enn et vanlig menneske, drar på skole for likesinnede og ut i verden for å bekjempe urettferdighet og mørke makter. Jeg leste den norske utgaven, som virker godt oversatt uten at jeg har lest originalen og egentlig kan utale meg om det. Oversatte barnebøker kan fort bli litt ”teite” og for barnslige i språket.

I motsetning til Harry Potter som appellerer både til barn, ungdom og voksne, syns jeg Percy Jackson retter seg mot et mer begrenset publikum. Den passer best til 12-14- (eventuelt opp til 16-) åringer. OBS: mange blir skremt av tjukke bøker, men pga 1,5 (eller dobbel) linjeavstand er ikke historien så lang som den ser ut.

Jeg har også sett filmen, som er å finne på kino i disse dager. Historien er selvfølgelig blitt en god del tilpasset, noe som ikke er uvanlig, hovedessensen i boka forsvinner ikke av den grunn. Til tross for at filmen krydres med kjente og store navn som Sean Bean, Pierce Brosnan, Uma Thurman og Kevin McKidd blir den platt og kjedelig. Ikke helt store prestasjoner av hovedrolle innhaver Logan Lerman heller, men han er sikkert fin å se på for 12 år gamle jenter. I dette tilfellet ville jeg nok sendt ungen til biblioteket i stedet for på kino.

Alkymisten

Alkymisten av Paulo Coelho er en av de bøkene man vissnok bare må lese. Selv om den ikke er mange tiårene (først publisert i 1988) har den allerede rukket å bli en klassiker. Jeg har tidligere lest Zahir av samme forfatter og endte opp med utslett. Det var derfor med noe motvilje og følelse av litterær plikt jeg plukket med meg en illustrert, innbundet utgave på salg for litt siden.

Historien i seg selv er ikke mange sidene, men utgaven jeg kjøpte var rikt illustrert med tegninger som kan minne om en tarot kortstokk. Jeg liker pene bøker.

Alkymisten handler om en getergutt i Spania som etter å ha drømt den samme drømmen to ganger, om en skatt ved pyramidene i Egypt, selger sauene sine og drar ut på leting etter skatten. På veien møter han både hjelp og hindringer, blant annet en sigøynerspåkone, en konge, en glasshandler, en kvinne og en alkymist. Han lærer seg å snakke verdens språk, lytte til sitt eget hjerte og følge sin egen historie. Ganske så dypt altså...

Kort sagt er Alkymisten et eventyr for voksne. Historien minnet meg noe om Den Lille Prinsen av Antoine de Saint-Exupéry fra 1943. Absolutt verdt å bruke et par timer på. Jeg leste den på toget Eina – Oslo, Oslo – Eina, og leser ikke spesielt fort. Ikke har jeg lagt merke til et eneste utslett heller.

På wikipedia kan vi også lese:

Paulo Coelho is a strong advocate of spreading his books through peer-to-peer file sharing networks.

Currently, chapters from The Alchemist can be found on Google Books and Coelho's agency Sant Jordi Associoados. Entire copies of his books, including translations, can also be found on Pirate Coelho, a blog off Coelho's main blog.

Så, da så!

Bilder kommer...

Dagens moral - om piratvirksomhet, en sliten PowerBook og et skap fra IKEA

Kan melde om at Mr. PowerBook nå er ti steg nærmere kaikanten. Han snakker ikke til meg lenger. Lyden er fullstendig kaputt. Det er bare et stort, grått hull der volumindikatoren skulle ha vært. Mr. Mac Support påstår at lydkortet kan ha gått ut i streik fordi jeg mistet et skap fra IKEA over Mr. PowerBook for snart ett år siden.

In this picture: Mr. PowerBook G4, OPI - Big Apple Red og en liten lekebil.

Det nekter jeg å godta! Hvordan skal jeg nå kunne se på ulovlig nedlastede filmer i dårlig kvalitet? Late som jeg interesserer meg i de døves hverdag og hvordan verden oppleves for dem? Neppe!

Jeg kan selvfølgelig lese ferdig de 20 siste sidene i Alkymisten, eller finne noe annet jeg burde ha gjort. Men da har jeg jo ingenting å utsette til i morgen!

Supporten mener nå jeg kan resette noe. Det gjøres ved å slå av maskinen, for så og skru den på mens ca 20 taster holdes inne samtidig. Lurer på hvem som fant opp den prosedyren. Jeg får vel ta tærne til hjelp.

Edit: Funka faen meg!


Og moralen i det hele;

ALDRI kjøp skap fra IKEA og pass på å ha jevnlig sex med kjekke menn du kan få brukt for ved en senere anledning!

Ulv i fåreklær, eller var det menneskeham?

En 87-årig sauebonde fra en gård utenfor Bryne reddet søndag morgen ei drektig søye fra baggasjerommet til tre unge sauetyver, kan vi lese i VG og i Jærbladet. Også i forrige uke forsvant det en drektig sau fra fjøset hans, skriver Jærbladet.

Hvem stjeler sauer?

At sauer forsvinner sporløst fra fjøs og beite er ikke noe nytt, og det er virkelig ikke ulv og bjørn som skal ha skylda for alle disse forsvinningne.


Kanskje det blir litt usakelig å i samme innlegg nevne at umerket kjøtt er et stort problem blant alle kebab-sjappene på østlandet, og at halal slakting der dyret ikke bedøves før slakt er ulovelig i Norge...

Finale

Så er det snart curligfinale da. Mellom Norge og Canada.

Jeg har ufrivillig fått med meg en god del av OL-sendingene i år. Jeg har sett skiskyting og observert utallige grener av både nedoverski og bortoverski. Jeg har sett en svært så skuffet reporter da Northug bestemte seg for at stillhet sier mer enn tusen ord, og jeg har fått med meg at en av de canadiske OL-utøverne har en bror med MS.

Og nå er det curlig. Det får gå sin gang uten meg foran TV’n.

Sport bør være funksjonell på ett eller annet vis. Altså at det enten bunner i noe reelt, eller er en aktivitet man kan få behov for. For eksempel i en nød situasjon. Sport skal være mer enn lek.

De mest funksjonelle idrettene er åpenbart grener som kampsport. Og løping. Det er nyttig å kunne løpe fort, som når man blir jaget eller jager andre. Hinderløp like så.

Alle former for skyting, om det så er gevær, pistol eller pil og bue.

Og så har vi håndball. Å kaste ting hardt og langt er spesielt viktig hver gang man er tenåringsgutt fra Midtøsten eller en middelaldrende blitzdeltager.

Fotball – dribling, bruker det hver gang jeg er i store folkemengder. Dog uten ball.

Skigåing kan komme til nytte om man plutselig må frakte kongssønner til sikkerhet.

Skiskyting – for å si som Seinfeld: How many alpine snipers are in to this?

For å gjøre det kort, man kan finne en mening og hensikt bak de aller fleste idretter bare man leter godt nok. Curlig har jeg derimot problemer med. Hva er hensikten med curlig? Man koster kuler på is. Når får man brukt for det? I hvilke situasjoner kan det bli viktig å besitte disse egenskapene? Men de har det sikkert gøy der ute.

Jeg kommer nok til å benytte tiden til andre ting enn å se på curlig finale i natt. Sove for eksempel. Å se på curlig blir litt som å se noen vaske gulvet uten og kunne beordre omvask eller brøle kommandoer som: DU GLEMTE EN FLEKK! Total waste of time. Men lykke til! Jeg håper på gull!

Edit: Å våkne opp til OL-sølv er absolutt ingen uting. Gratulerer!

Om åpenhet og livets begrensninger

Noen ganger begrenses livet ditt av andre. Da er det ikke annet å gjøre enn å vente. Vente på at katten slippes ut av sekken, skapet tømmes for skjeletter og at alle kortene ligger på bordet.

For hva pokker får du gjort? Du vet det er en fordømt katt i den sekken. Du vet det er et skjelett i skapet, og du sitter der med andre halvdel av kortstokken sjøl.

Med tiden dør katten, skjelettet smuldrer opp og du sitter der med hendene fulle av kort uten å huske hvilket spill som spilles. Da er det for sent. For sent å redde det som var og kunne ha vært.

Å gi seg er ikke alltid å tape, men det er ikke mitt trekk.

Ikke denne gangen.

Jentene på Toten

Det var en varm og vakker sommerdag på Kapp for noen år tilbake. Vi er ute og går tur langs Mjøsa. Litt opp i lia, fra Mjøskanten, bak den gamle mjølkefabrikken ligger et gammelt, hvitt hus, som den gang var under restaurering. Det er pent, lite hus, ganske typisk for arkitekturen på Kapp.

Det er da vi kommer forbi en sving og gjennom et lite kratt vi ser henne. Damen i hvitt. Hun dukker opp foran huset oppe i bakken. Var det bebodd det huset? Kjolen, av hvite rysjer og blonder, ser ut til å være fra et annet århundre. Parasollen over skulderen likeså.

Med blikket rettet stivt foran seg glir hun nedover mot Mjøsa. Hun enser oss ikke. Det er som hun er i sin egen verden, eller kanskje fra sin egen verden. Jeg fryser litt på ryggen i det hun kommer glidende nærmere, krysser stien foran oss og fortsetter ut mot en brygge. Der blir hun stående. Vi fortsetter stille mot mjølkefabrikken.

Monet: Woman with a parasol, stjålet fra internett!

Jeg får en trang til å snu meg. Jeg trenger bekreftelse på at det jeg har sett ikke var et resultat av vill fantasi, og forsikring om at den jeg har sett ikke skal gå i oppløsning foran øynene mine og forsvinne i løse luften. Hun står der ennå. Stirrende utover innsjøen, eller kanskje over til Nes på Hedemark sia.

Så du også det? Hvisker jeg da vi har kommet litt unna. Ja...? Kommer svaret usikkert tilbake. Det var en mann, var det ikke?

Neste uke kommer et program om jentene på Kapp. Skal jeg da endelig få vite hvordan man går uten å berøre bakken?

Og så kan vi gratulere...

... denne mannen med OL-gull i nedoverski:


Det var altså denne mannen, med OL-gull i, eh..., Super G! Gull i super G, der ja, og fem, vi gjentar; fem (!) gull til Norge!

Fantastisk! Er det over snart nå eller?