”Ja” er vel det politisk korrekte svaret. Og ikke minst det dannede. Hvorfor? Fordi de gamle er dårlig til beins, har vondt for å holde seg fast, er ustødige og knekker lett både det ene og det andre. Enkelt og greit. Det er dette vi lærer i de møblerte hjem. Selv om det var såppas dårlig med offentlig kommunikasjon (og folk) der jeg kommer fra at det ble med teorien. Praksisen fikk jeg da jeg flyttet til Oslo. Selv om skikkene her tydeligvis var annerledes enn det vi lærte på bygda inntok jeg trikkeferdene med et idealistisk sinn, reiste meg høflig for eldre og svaksynte og tilbød dem et oppvarmet sete. Jeg var vel den eneste.
Men det er en kald og hard by, hovedstaden. Hver mann for seg selv. Først til mølla! Sitte den som sitte får. Men nå var det vel egentlig ikke de sittendes mangel på dannelse og høflighet jeg ville ta opp, for etter en stund var det tydelig hvorfor ingen gjorde mine til å reise seg dersom en skral person kom humpendes gjennom midtgangen. Det er de gamle (og sykes) reaksjon på en slik høflig gest. For hvem tror man egentlig at man er? Insinuere at vedkommende ser gammel eller syk ved å reise seg?! Uhørt! De er så visst ikke gamle eller syke!
I motsetning til på bygda, finnes det ikke gamle folk i byen. Til nød noen eldre. Som den ene kunden på jobben min sa: Du skjønner, jeg kjøper den ikke til meg selv. Jeg handler for en eldre dame! Hun var godt over 80 selv. 
Men jeg er vel en av de heldige. Jeg har kun blitt verbalt og ikke fysisk angrepet av disse menneskene som utstyrer seg med krykker og paraplyer midt i rushtida.
Man får ikke mye igjen for å prøve og være høflig på trikken. Og det er ikke alltid lett å bedømme hvem man skal og ikke skal reise seg for. Prøv for eksempel å ta trikken med mononukleose. Du er for det første heldig om du kommer deg til trikken, men å reise fra Grünerløkka til sentrum, føltes som å ha tatt cooper-testen med migrene etter en 12-timers arbeidsdag. Å stå var rett og slett ikke et alternativ. Men så lenge man ser ung og frisk og rask ut, er vel det det viktige.
Det ble noen stygge blikk da jeg nektet å løfte barnevogner også. ”Beklager, men milten min kan sprekke” er visst en dårlig unnskyldning. Av prinsipp nekter jeg dessuten å ødelegge ryggen min på andres unger, og mener at folk ikke bør gå rundt med tyngre barnevogner enn de selv kan håndtere.
Man kan si mye om den norske ”høfligheten” men jeg synes det er deilig å bo i et land der jeg slipper å unnskylde meg hver gang noen andre dytter borti meg, og hvor vi er så likestilte at kvinner har lært å åpne dørene selv.
Så… skal man reise seg for eldre på trikken? Ja, man skal vel det. Fordi de gamle er dårlig til beins, har vondt for å holde seg fast, er ustødige og knekker lett både det ene og det andre. Og dessuten fordi de er for stae til å innse det selv. Syke av den yngre garde får ha vett til å passe på seg sjøl.
Det er dessuten ikke så vanskelig å be noen om og reise seg hvis man trenger sitteplass.
Vet du ikke hva du skal si, kan du alltids forsøke denne:
Hei og hopp!
Min kropp sier stopp.
Det verker fra topp til tå,
og jeg makter ikke stå.
Kunne De tenke Dem å løfte på baken,
Slik at jeg får gjort no’ med saken?
Nå blir det bra!
Takk skal du ha!
Det er ikke verre en det.
Prøv så får du se…
At folk gjør som du sier,
men ikke om du tier.
